Sømmelige nyttårsforsetter

Jeg gikk inn i året med uklare forsetter. Men på sømfronten har jeg et par.
1) Rydde opp etter meg (nesten) hver gang jeg syr.
2) Bruke opp noen av de store stoffene mine for å gi plass til overlockmaskinen der den faktisk skal ha plass.
3) Bruke opp LITT mer stoff før jeg kjøper enda mer. Den er den verste.

Anti-rosa

"Hvordan kunne du vite at jeg ikke går for helrosa? Alle andre tror jeg gjør det, og jeg ser med skrekk frem til gavene, rosa, rosa, vulgært, fullt av bling og femininitetssymboler jeg ikke liker. jeg har mareritt om at jeg kommer til å legge jenta fra meg på fortauet bare for å komme meg vekk fra alt det rosa," skrev A om fargevalget til Lille Lus navnesøster.

Jeg har kjent A i mer enn 20 år. Jeg tror ennå ikke jeg noen gang har sett henne i nærheten av noe rosa.

Derfor, i Libertystoff, linskråbånd og Børnetøj-mønster, denne.

Kanitler-brødrenes fetter

For mange år siden strikket svigermor to ullkaniner til sine barnebarn. Med spinnville knappeøyne og bartete snute, bar de en aldri så liten likhet med en viss diktator, og skremte vannet av sine tilsiktede eiere. Enter Lille Lu. Som elsket Kanitlerbrødrene og fikk dem med hjem.
Denne kaninen er sydd fra mønster i loppemarkedsfunnet "Hygge med Håndarbeide." Han ser jammen litt alienaktig ut han her også, men jeg håper den lille gutten som skal få ham vil lære å elske Kanitler-fetteren likevel.
Stoffene er en kombinasjon av Denyse Schmidts nydelige kolleksjon Hope Valley, og noen klassiske Libertystoffer jeg kjøpte på impuls i Paris.

Nyttårsforsett

Noen prosjekter blir liksom liggende som trafikkorker i sylysten. De er morsomme å begynne på, men så stopper det opp av en eller annen grunn, og fordi det føles feil å ikke fullføre, får jeg dårliig samvittighet av å begynne på noe annet, og så er det igang.

I høst har dette sengeteppet vært bøygen. At jeg ikke satte det sammen igjen med en gang, skyldtes først at jeg ventet på quiltevatt fra USA. Så manglet jeg kantebånd. Og da alt var på plass, manglet jeg åpenbart energi og en stor nok tidsblokk til å sette meg ned og feste lagene sammen og quilte dem. Selv om de knapt nok er quiltet, bare sydd sammen med rettsømmer omtrent så langt fra hverandre vatten kunne bære, er det likevel et så stort prosjekt at jeg mentalt trenger mer enn en liten kveldstime for å gå igang. Liten vits i å feste lagene sammen hvis man ikke får begynt å sy, etc.

Enden på visa var at jeg tok meg en fridag, som delvis måtte brukes på andre ting, men mest dette. Nå skal søster få sengeteppet sitt.